Det er rart hvordan høflighet og skikk og bruk blir mer som vaner enn en gjennomtenkt handling. Jeg har tenkt litt på det at vi spør hvordan folk har det når vi møter dem. Det normale, forventede, svaret er at de har det bra og at de stiller deg det samme spørsmålet, med en forventning om et likt svar. Men om noe så uvanlig skulle skje at noen svarte noe annet en «bare bra takk», skjer det saker og ting. Selvfølgelig er det alltid positivt om noen svarer at de har det fantastisk og verden smiler til dem, de er så lykkelige som få! Dette fordi det fører til en samtale der personen forteller om sin lykkelige tilværelse og den andre kan glede seg sammen med denne lykkelige sjelen. Men skulle det så hende at noen svarer at de ikke har det så bra, eller bare sånn passe bra, ville dette være svært uventet og nesten, i noen tilfeller, uønsket.
Vil vi egentlig vite hvordan folk har det? Spør vi fordi vi bryr oss eller av vane? For mange kan det virke som vane, spesielt dem som virker brydd om de ikke får det svaret de ønsker. Det er mange som virkelig ikke bryr seg om en kanskje ikke har det så bra for tiden, det er forventet at en «lyver» og sier det en skal si. Jeg kan selv si at jeg i flere tilfeller bare svarer at det går bra, selv om det kanskje foregår flere ting i livet mitt som er mer eller mindre en «bra», men dette skjer ofte til personer som jeg sjeldent ser eller ikke kjenner så godt. Og det er ofte slik. Det er disse menneskene som du ser sjeldent, og som du egentlig ikke har kontakt med, som spør deg om hvordan det går. Det er disse menneskene, som forventer en overfladisk samtale, som spør det et så personlig og dypt spørsmål som omhandler hvordan du opplever hverdagen og livet for tiden.
Jeg spør sjeldent mine nære venner hvordan det går, det er bare ikke vanlig, og jeg kommer ikke på å spørre. Dette kan kanskje ha noe med å gjøre at det spørsmålet er innprentet som en høflighet i hodet mitt, og derfor ikke slår meg som noe å spørre om til dem jeg er mest glad i. De eneste gangene jeg spør, er viss jeg vet at det foregår noe vanskelig og vil vite hva de tenker og hvordan de takler situasjonen. Men heller ikke i disse situasjonene er jeg konstant.
Hvorfor er vi så redde for å spørre når det faktisk gjelder? Når det faktisk er et behov for at noen kan spør slik at den spurte kan få svare ærlig?
Jeg kom i en slik situasjon selv der jeg møtte en jeg ikke snakker så mye med, men vet hvem er. Han spurte og jeg svarte ærlig hvordan det faktisk gikk, i flere setninger en bare «det går bra». Han ble positivt overasket over at jeg svarte ærlig og ble glad for at jeg gjorde det. Det skapte en god samtale, som slett ikke bare ble overfladisk frisørsnakk (ikke for å disse frisører), men det ble en skikkelig samtale.
Jeg var også i en annen slik situasjonen her forleden, da jeg spurte noen jeg vet at har det litt vanskelig om hvordan det gikk. Men helt ærlig stilte jeg ikke spørsmålet kun på grunn av sympati for personen, men også for å få sympati selv. Etter et ærlig svar og en god samtale om emnet, ble jeg selv spurt og kunne lempe av meg med mine tanker og følelser om min egent tilværelse.
For en ufattelig utspekulert og skitten måte å bry seg på! Jeg spør fordi jeg bryr meg, men også fordi jeg vil ha det samme spørsmålet tilbake. Jeg fisker ut interessen til personen jeg spør, slik at den, av høflighet, må høre på meg og min klaging siden jeg hørte på ham/henne.
Kanskje det er derfor vi ofte ikke svarer ærlig når folk spør? Vi vet at de spør for å være høflige, og at de egentlig ikke vil vite om noen problemer, så vi klistrer på et falskt smil og sier «jo takk, det går bare bra, og med deg?»
(Heldigvis er ikke alle situasjoner slik som denne, jeg spør også fordi jeg bryr meg, uten å ha noe særlig å fortelle tilbake)
Studenterlivet 
VELDIG bra innlegg!