Ensom?

I det siste har jeg følt meg ensom, selv om jeg ikke er det. Som på fredag, da jeg hadde en hel dag alene hjemme for alle hadde planer. Jeg ble sittende i sofakroken og se på Lipstick Jungle til jeg gråt fordi jeg var så alene og serien hadde så fine kjærlighetsscener og jeg savnet kjæresten. Egentlig er jeg ikke alene, jeg har fine hybelkamerater og mange venner både i Oslo og andre steder, i tillegg til en super familie. Men det har vært en skikkelig omstillingsprosess å gå fra et år det du er omringet av folk til å være nesten helt alene i en stor by. Sommerferien var også kjempesosial, til og med på jobb hadde jeg besteveninne Camilla. Det er rart å ha dager der jeg kanskje bare snakker skikkelig med en person hele dagen, men egentlig kan det jo være en nokså normal dag for mange. Jeg må bare venne meg til det.
Heldigvis kan jeg også bli flinkere til å innvitere og avtale å bruke tid med dem jeg har rundt meg, en kveldsmatavtale er allerede i boks. Samtidig tror jeg det er viktig å kunne være alene, og ofte klarer jeg meg fint i eget selskap, det kan være godt å være for seg selv noen ganger.
Men, i bunn og grunn er jeg kjempeglad i folk og nærkontakt, relasjonene jeg har er det beste jeg «eiger».