på trikken, bussen, Tbanen

Det er der jeg tenker over ting, reflekterer, opplever byen, ser nye mennesker. Det er noe av det fine med å bo i en så stor by, jeg utveksler blikk og kommentarer med folk jeg antageligvis aldri kommer til å se igjen.
I går på bussen satt jeg med en jente fra Polen, kanskje Litauen, eller et annet land. Hun hadde en stor veske hun kunne ha alle de viktige tingene sine i, en fin kåpe og rød leppestift. Hun rotet i vesken og fant frem fine tusjer, en sort bok og en brosjyre om Oslo. Så laget hun en liste i boken sin med overskriften «Things to see». Jeg ble så misunnelig og ville være den fremmede jenta i den nye byen med alt du trenger i veska og masse tid til å oppdage. Jeg har lyst til å reise, bo i andre land, lære meg selv å kjenne og oppleve verden. Men så slo det meg senere på kvelden, da jeg satt på trikken, at jeg er veldig redd for å være alene.
Jeg vet jo at jeg har familie og venner rundt meg, men hva hadde skjedd om jeg flyttet til et nytt land der jeg ikke kjente noen? Jeg har lenge hatt lyst til å flytte til England, men jeg er helt avhengig av å ha mennesker rundt meg som virkelig er nære, ikke bare overfladiske folk jeg har snakket med noen få ganger. Dette er en spennende og skummel oppdagelse.
Da jeg flyttet til Grimstad hadde jeg gode venner og familien min hjemme som jeg kunne nå veldig raskt og besøke i helgene. I tillegg hadde jeg kjæresten som jeg visste at skulle besøke meg. Det var ikke egentlig veldig viktig for meg å få nære venner på skolen, men det kom naturlig. Hva om jeg flyttet til England nå, der jeg ikke har noen nær meg, og ingen kjæreste som gir en garanti om besøk og faste telefonsamtaler? Det er klart at noen ville ha besøkt meg, men på hverdagen ville jeg tilbrakt mye tid alene. Tanken skremmer meg. Samtidig vil jeg ikke begrense mine opplevelser og erfaringer i livet på grunn av denne frykten.
Det er spennende å analysere sin egen utvikling, se hvordan jeg fungerer og vokser.