Antsirabe, Madagaskar, 26.desember

Det er utrolig mye å fortelle, men jeg tenker at jeg korter det litt ned, bilder kommer nok ikke før jeg er tilbake i Norge med min egen PC. Reisen hit var lang, men det er absolutt verdt det. Desverre ble mamma syk rett før vi reiste, noe som gjorde at det bare ble meg og pappa på tur. Det var en tung avgjørelse, men vi kom frem til at det var best slik. Heldigvis har vi telefon og skype, så det er lett å holde kontanten.
Vi har nå vert noen dager i byen Antsirabe, der vi leier en leilighet ved det som før var den Norske skolen men som nå er kurs og konferensesenter med hotell og leiligheter. Her går vi på markeder, spiser på resturanger og soler oss, men mest av alt treffer vi gamle kjente. Vi har vert på gudstjenester og middagsbesøk, og selv om jeg ikke sjønner så mye er det likevel koselig og spennende.
Julen ble feiret med kort, norsk gudstjeneste her på området, sammen med de andre norske som er her. Mange av dem kjenner vi fra før, og vi spiste middag og åpnet pakker med disse. Det ble skikkelig feit ribbe med sprø svor, og kjempegod stemning. Første juledag måtte vi opp kl.05.00 for å gå i gudstjeneste der søsteren min var med på å bære et barn til dåpen. Vi var ferdige etter 2 timer før det kom en hel gjeng med gassiske venner på stort middagsbesøk. Det bilr travelt med alle vi skal treffe og bruke tid med, og aller helst vil alle servere oss middag og treffe oss flere ganger, men det blir det ikke helt tid til.
Det blir avslappende når vi på onsdag reiser til hovedstaden Antananarivo (Tana), men det er veldig gøy og ikke minst viktig at vi tar oss tid til alle disse menneskene som så gjerne vil treffe oss. Vi blir ikke lenge i Tana, men har bestemt oss for å reise til Andasibe på torsdag til fredag for å bo på fint hotell og gå på en type safari der vi ser på lemurer. Tiden vi bruker her i Antsirabe blir som en mimring for familien (det var her vi bodde mest da vi var her) mens Tana og Andasibe blir mer for ferie og turisme.
Det er spennende å se landet og folk igjen, selv om mye er glemt føler jeg meg likevel hjemme her, jeg tenker ikke at det er fremmende og rart, men kjent, og det er en god følelse. Samtidig må jeg si at jeg liker ferier som denne aboslutt best, for her kommer vi innpå lokalbefolkningen og er ikke bare turister, jeg føler vi får oppleve landet slik det er for de fleste som bor her, og der er mye mer representativt enn å bare være på flotte hoteller med baseng der alle snakker fransk.
Klokken her er 20.15, men jeg er stuptrøtt og det er helt normal leggetid, så jeg må beklage om noen ikke henger helt med på de siste rotete setningene mine. I morgen skal vi spise alle dagens måltider med 3 ulike familier, så nå må vi bare komme oss i seng. Veloma!